Forrige helg arrangerte Den Norske Ballettskole/Cap à Pied en liten danse- og teaterfestival i Trikkehallen her på Kjelsås. 2-3 teaterforestillinger og 1-2 danseforestillinger fredag, lørdag og søndag. Det var veldig gøy og alle barna som var med denne helgen imponerte stort.
Det hele var veldig proft gjennomført ut i fra de litt trange rammene man tross alt har på lille Trikkehallen. Det er ingen ordentlig scene, hele lokalet er lite, ingen garderoberom, dårlig med toaletter, sminkeplasser, speil og sånt, kafeen tar ikke kort...; i det hele tatt er det nok en utfordring å få såpass store ting som det DNBS/Cap à Pied kommer med til å gli på skinner. Men hver gang de har hatt oppføringer her, så funker det. Det er sjarmerende og lokalt så jeg synes det er hyggelig og takknemlig at vi slipper å dra helt til Sandvika hver gang for å se våre håpefulle.
 |
| foto: john ruthenbeck |
DNBS/Cap à Pied har liksom vært veldig lokalt for meg, søstrene Irene og Siri har drevet ballettstudio i sitt gamle barndomshjem i et ombygd svømmebasseng på "toppen av Kjelsås", og de aller fleste elevene er bosatt her eller i områdene rundt. Så det har i tillegg til å være uhyre praktisk, i og med at vi bor i gåavstand derfra, også kjentes veldig trygt for oss foreldre.
Men fra høsten blir det andre boller: DNBS/Cap à Pied flytter lokalene sine fra Kjelsås og ned til Carl Berner. De får større plass å boltre seg på, med flere saler og muligheter til å samle alle aktivitetene sine på ett sted. Det blir nok godt for dem, som har hatt både 3 og 4 forskjellige steder å forholde seg til ettersom hvilken aktivitet det har dreid seg om.
 |
| foto: john ruthenbeck |
Jeg gleder meg på deres vegne, det kommer til å bli veldig bra. Men så er det dumt også, for det blir noe mer pesete å komme seg på trening for jentene mine. Sofie er såpass stor at hun sammen med et par av de andre ballettjentene klarer å ta trikken ned til Storo og så t-banen bort til Carl Berner. Det er ikke lange biten å gå derfra og dit studioet skal være, så jeg tenker det skal gå veldig fint.
Amalie er det litt mer stress med, jeg er ikke helt komfortabel med at hun skal styre rundt i kollektivtrafikken alene... det hadde jo uansett blitt sammen med storesøster, men likavel da! Hun er jo fremdeles så liten! Så vi får sette oss ned sammen med noen av de andre foreldrene og komme fram til en felles kjøreplan...
 |
| foto: john ruthenbeck |
Uansett: forrige helg ble det altså danset for harde livet, iallefall fra Sofies side. Jeg regner med at festivalen var et ledd i å gi jentene danse- og sceneerfaring etter å ha øvd inn en håndfull koreografier i løpet av våren, og gjett om vi ble presentert noen fantastiske opptredener!
Dette er jo noe av det morsomme ved å ha fått så store barn at jeg slipper å måtte følge og sitte der og overvære treningen til de er ferdige: jeg aner omtrent ikke hva de driver med der oppe! Så jeg blir jo kjempe- og positivt overrasket når de flyter, tripper og svever rundt på sånt ordentlig prima ballerina-vis!
 |
| foto: john ruthenbeck |
Sofie danset masse, både solo (Amor) og sammen med andre (Coppelia, To perler, Feen, Skolevariasjonen, Dukkefeen og Fugler) og imponerte meg veldig! Jeg er kjempestolt over at denne lille grasiøsa som er såååå flink er noe jeg har avlet fram.
Hun har utviklet seg masse masse, og det er like moro å se så trygg hun er på scenen hver gang hun skal opptre. Tror hun synes det bare er gøy å vise det hun har lært og kan.
Ganske så sår i føttene og tærne da hun etter siste dansen dro av seg tåspisskoene, men det får man tåle når man danser på elitenivå!
11.juni er det klart for eksamensforestilling i Sandvika Teater med internasjonal jury bestående av folk både fra Ukraina og representanter fra Nasjonalballetten, diplom og gode greier. Jeg gleder meg veldig, og jeg tror alle nivå 3-jentene også ser veldig fram til denne dagen, selvom de forståelig nok gruer seg litt også.
Hadde det vært meg, hadde jeg sikkert ikke turt å møte opp engang... "nerver" og "i sjakk" er veldig motstridende for meg, kan ikke si jeg blir hverken skjerpet eller motivert av nerver nei... Veldig greit at jeg ikke er noen utøvende artist av noe slag tror jeg. Det hadde blitt triste greier!
Også de minste ballettelevene på nivå 1 fikk vist seg fram, på siste forestillingen var de med i to danser: en vals med bare disse små, og Fugler sammen med nivå 3. Amalie var kjempeflink, for jøsses! hun hadde virkelig utviklet seg! Det var kjempegøy å se også henne trygg og rolig på scenen, kjempesøt og grasiøs som sin søster.
Hun fikk tydelig vist fram hvor mye hun har trent og at hun virkelig har jobbet på treningene, for dette var noe helt annet enn det jeg så på juleforestillingene der disse småjentene var ganske så mye mer nølende og "lause i fisken"... Forrige søndag så hun derimot virkelig ut som en ordentlig liten ballerina ☺
 |
| foto: john ruthenbeck |
Og i følge Sofie (som ovrerværer treningene til nivå 1 hver gang) så jobber hun virkelig hardt og konsentrert, og det er sjelden hun vegrer seg for å dra dit. Jeg var skeptisk til 3 dager trening i uken for henne, men hun mestrer det faktisk veldig bra. Hun har fått ha hviledager innimellom, men det har som regel vært i forbindelse med sykdom eller veldig sliten av andre årsaker. Som regel er hun jo i realiteten ikke fullt så sliten som hun selv tror, det er ofte hun klager litt om morgenen eller når hun kommer hjem fra skolen, også overtaler jeg henne til å dra opp likevel, og så blir det en flott trening av det og hun er superfornøyd!
Nå ser det jo virkelig ut som jeg er en sånn overambisiøs og fasadeopphengt møkkamamma som presser ungene mine opp til trening koste hva det koste vil. Jeg er ikke sånn altså.
 |
| foto: john ruthenbeck |
Men jeg ser viktigheten av en viss kontinuitet i den fritidsaktiviteten de nå en gang har valgt, for den er krevende og vil man bli god så er man nødt til å forstå at dette ikke er noe latmannsliv. Og de er faktisk såpass gode at de har muligheten til virkelig å få utviklet talentet sitt begge to. Dessuten så synes jeg det er viktig å lære seg at det ikke er noen selvfølge at man blir skikkelig god i noe, man må være beredt på å nedlegge en god det arbeid, øvelse og strev i det.
Slikt betaler seg, og jeg ser på Sofie at hun tar med seg endel av disiplinen i balletten over i skolearbeidet. Så jeg håper jo at Amalie også kan dra nytte av dette. For det er jo ikke til å stikke under en stol at innimellom kan det bli trangt å få regnestykket skole + trening + lekser + sliten til å gå opp med smil rundt kjakan... Men vi står på her i heimen, så jeg regner med at det går seg til.
Ganske så slitne alle sammen da vi endelig kom oss hjem søndag kveld. Da hadde vi tre jentene i familien så og si bodd der borte siden fredag ettermiddag; for selvom hun ikke danset før søndagen, ville Amalie gjerne få med seg mest mulig av dansingen. Og da ble det litt teater også. Og siden mor ikke syntes hun var stor nok til å kunne være der mutt putt alene, ble det til at vi slo oss ned i Trikkehallen begge to. Helt ok, var en veldig fin måte å tilbringe helgen på. Dessuten kostet ikke billettene allverdens (50,-) og jeg synes det er ålreit å støtte denne lille ballettskolen mest mulig, så mine 400,- var vel anvendte penger.
Og etter et herremåltid søndag kveld, bestående av tilringt, beordret og hjemkjørt pizza, ble det bysse-lallen for Amalie og velfortjent fotbad på Sofie.
Og så gleder vi oss voldsomt til juni, da det blir enda mer å se av disse to ballerina-tuppene her ☺
